Rafael de Nogales

Hva slags kildekritikk må vi anvende når vi bruker dagbøker, brev eller memoarer som historiske kilder?  Brevene fra første verdenskrig ble sensurert, det var fordi mennene som var ute i krigen ikke skulle fortelle hvor dårlig de hadde det i krigen slik at de hjemme ikke skulle tenke at de sulter, er kalde og har det dårlig. De hjemme skulle tro at mennene som er ute i krigen kjemper for landet sitt og at de har det kjempe bra. Når man bruker dagbøker blir det fortalt om hva man føler, opplevd og tanker om det som skjer rundt personen som skriver.  Å bruke dagbøker som kilder kan gi deg en et mer ærlig svar fordi dagbøker er egentlig personlige og personer som skriver dagbøker skriver ofte for seg selv. Noen kan tenke at dagbøkene de skriver kommer til å kanskje bli lest av andre mennesker så de gir et bedre inntrykk av seg selv og kanskje de ikke er en helt ærlig om ting. Memoarer blir skrevet etter en hendelse har skjedd, men de det kan hende at man glemmer hendelser som har skjedd og hva man har sett.

Hva menes med mikrohistorie? Mikrohistorie er en personlig historie om hva personen selv opplevde. Eksempel er hva Rafael de Nogales opplevde under første verdenskrig i det osmanske riket

Hva menes med makrohistorie? Mikrohistorie er de store historiske hendelser som for eksempel verdenskrigene, den russiske revolusjonen.



B) Velg en av personene vi har lest om i timen. Hvilke hendelser var personen vitne til? Det kan dreie seg om slag de var med i, steder hvor de var, teknologi de brukte, etc. Finn ut mer om disse hendelsene og sammenlign den informasjonen du finner med hvordan personen fra Krigens skjønnhet og sorg fremstilte/opplevde det. (Med andre ord: sammenlign makrohistorien med mikrohistorien.)

Rafael de Nogales var en venezuelansk offiser i den osmanske hær. Han var oppvokst og utdannet i Tyskland. Han har tidligere deltatt i den spansk-amerikanske krigen i 1898, i omveltingene i Venezuela i 1902 og vært frivillig i den russisk-japanske krig i 1904. Da krigen brøt ut i august var han en av de som dro til Europa for å delta i krigen. Da han fikk høre at tyskerne hadde gått inn i nabo landet Belgia. Så han verver seg i den Belgiske hæren som protest mot Tyskland, men Belgia takket nei. Rafael vendte til den franske myndigheten, men de takket også nei til tilbudet hans. Sener avslo både de serbiske og russiske myndighetene for hans tilbud. Men et tilfeldig møte med den tyrkiske ambassadøren i Sofia avgjorde saken og Rafael ble innskrevet i den osmanske hær og dro til fronten i Kaukasus. Rafael befinner seg i utkanten av den gamle armenske byen Van. I byen forgår det opprør og de Nogales tilhører styrkene som er satt til å slå det ned. Alle ikke – muslimer var fiendene. I begynnelsen av krigen gikk de til felttog mot Russland, men de tapte krigen og nederlaget var knusende. Hæren trakk seg tilbake og førsøkte å hevne seg på armenerne. Tusenvis flyktet til den russiske grensen og mange ble med i den russiske hæren. 

Rafael har allerede sett flyktningene, de brente kirkene og ansamlinger av maltrakterte armenske lik på veikanten. Han blir vitne hvordan tre hundre kurdere til hest avskjærer fluktveiene for armenerne og hvordan de avliver dem med kniv. Tusenvis av halvnakne og blødende kropper lå i hauger. De hadde falt for kulene eller mordernes jataganer og flokker med gribber satt på haugen og hakket ut øynene på de døde og døende. I 1915 fikk de ordre om å avvæpne alle armenere i den osmanske hæren og drepe alle de som hadde høye utdannelser, og dette skjedde i hovedstaten Konstantinopel. Massakre på armenere foregikk i et rasende tempo. Hæren samlet armenske kvinner og barn, skjøv dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på, men mennene ble henrettet med bajonetter og mange ble torturert og ble utsatt for seksualisert vold. Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust, koner og døtre ble voldtatt åpent foran sine mishandlede menn, mange armenske eiendom ble plyndret. I årene 1915 og 1916 ble rundt en million armenere drept i det Osmanske riket. De mente at armenerne i verdenskrigen hadde alliert seg med både Russland og Storbritannia.

Etterhvert skjønte de Nogales at angrepene ikke bare gjelder armenerne, men også de kristne gruppene som gjør han nervøs siden han selv er kristen. Han blir også vitne til arabiske desertører som blir hengt og en imam som blir henrettet. 

Russerne tok over byen i mai 1915, men lot den være. Og det osmanske riket tok området tilbake også ble de fordrevet igjen av russerne i september tilslutt lå byen i ruiner. Etter at urolighetene startet ble 2 345 armenske menn henrettet. Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle og de ble fort henrettet.

Ifølge det Osmanske riket var indre fiender i form av ikke-muslimske nasjonalistiske bevegelser hovedårsaken til rikets forfall. Det ble etter vært dannet en egen stat for tyrkerne i 1923 og det var området som var den sentrale delen av det osmanske riket. Etter hvert ble også Armenia en selv stendig stat.
Forskjellen mellom mikrohistorien(Rafal sin historie) og makrohistorien(wikipedia og hlsenteret) er at makrohistorien forteller mest om hvor mange antall mennesker som ble drept, hvorfor og forholdet mellom det Osmanske riket og de andre stormaktene. I makrohistoren får vi også vite hvordan noen av menneske ble torturert og drept. Når man leser fra Wikipedia så får man bare vite hva som skjedde, men når man leser det Rafael forteller er det mye mer konkret og vi får også lese det i et annet perspektiv. Det blir reflektert mye verre fra hans perspektiv. 

Kilder: 

Krigens Skjønnhet og Sorg 

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-pa-armenerne.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemordet_på_armenerne